Når det er snakk om klimapolitikk og klimamål, er det ofte snakk om kvoter som virkemiddel. Men hvilke typer kvoter finnes, og hva er forskjellen mellom klimakvote og klimakreditt?
Hva er klimakvoter?
Det er et skille mellom to grunnleggende ulike kvoter; Klimakvoter og Klimakreditter.
Klimakvoter er et virkemiddel som brukes i regulerte karbonmarkeder, som EUs kvotehandelssystem (EU ETS). En kvote gir her rett til å slippe ut ett tonn CO2-ekvivalenter. Norge deltar i EU ETS, hvor selskaper årlig må levere inn kvoter for å dekke sine utslipp. I et regulert karbonmarked er deltakerne (virksomhetene og selskapene) som er omfattet av systemet, pålagt å delta. Markedet er videre strengt regulert av myndighetene, og nøye overvåket.
Klimakreditter handles på motsatt side i frivillige karbonmarkeder, men tilsvarer også ett tonn CO2-ekvivalenter, men disse skapes når prosjekter kan dokumentere at utslipp er redusert, fjernet eller unngått fra atmosfæren. De frivillige markedene har ingen sentral myndighet, eller regulatoriske enheter.
Hvem kjøper hva?
Regulerte markeder for klimakvoter: Virksomheter/selskaper som er pålagt av myndigheter å redusere egne utslipp. Eksempelvis EUs kvotehandelssystem: Selskaper som er omfattet av systemet, som Equinor, må levere årlige kvoter for å dekke sine utslipp.
Frivillige karbonmarkeder for klimakreditter: Her deltar både land, virksomheter/selskaper og privatpersoner som ønsker å kompensere for deres egne klimagassutslipp - gjennom kjøp av kreditter som tilbys i markedene.
Hvilken rolle spiller klimakvoter og -kreditter i Parisavtalen?
En sentral del av Parisavtalen er at landene forplikter seg til utslippskutt i såkalte nasjonalt fastsatte bidrag, ofte forkortet NDC. Bidragene, eller planene, leveres inn til FN hvert femte år. For å nå de fastsatte bidragene (NDC), uten å gjøre alle utslippskuttene innenlands, kan et land kjøpe kvoter direkte av andre land. Disse ordningene har hjemmel i Parisavtalens artikkel 6.
Under artikkel 6.2 kan et land kjøpte kvoter av et annet land, og bruke disse til å innfri egne utslippsmål. Landet som selger kvotene, må legge til tilsvarende utslipp i sitt regnskap, ofte kjent som "internasjonalt overførte resultater fra utslippsreduksjoner" (ITMO).
Landet som selger kvotene, får på denne måten inntekter som kan brukes til å finansiere egne klimatiltak.
I artikkel 6.4 beskrives en kommende global mekanisme for klimakreditter (her kalt karbonkreditter). Denne skal være åpen for land og private aktører. Her finansieres prosjekter ved at selgeren tilbyr kreditter i henhold til hvor mye utslipp prosjektet kutter, slik at de som kjøper kredittene kan trekke fra CO2-ekvivalentene fra sitt utslippsregnskap.
Artikkel 6.2 tillater altså bilateral handel med utslippsreduksjoner, mens artikkel 6.4 etablerer en global mekanisme for karbonkreditter. Dette skal sammen sikre at reduksjonene er reelle og unngår dobbeltelling.
Hva er argumentene for og imot kvotesystemet?
Kvotesystemet kan stimulere til klimainvesteringer og kostnadseffektive utslippsreduksjoner, men det er bekymringer rundt kvotens reelle effekt og risikoen for at kjøp av kvoter kan redusere motivasjonen for nasjonale tiltak. For at kreditter/kvoter skal være effektive, må kjøperne fortsette å redusere egne utslipp i tillegg til kjøp av kvoter og kreditter.