Scope 2 - Indirekte utslipp fra innkjøpt energi

I henhold til GHG-protokollen skal utslipp fra Scope 2 beregnes på to måter:

• Lokasjonsbasert metode viser gjennomsnittlig utslippsfaktor for strøm i landet eller regionen der forbruket skjer, uavhengig av innkjøpsavtaler. Utslippsfaktorene hentes typisk fra IEA eller NVE, og bygger på den faktiske produksjonsmiksen som leveres inn i strømnettet.

  Her i Norge er andelen fornybar strøm høyere enn f.eks. i Polen, hvor det brukes mye kullkraft. Den norske faktoren for lokasjonsbasert metode er derfor lavere enn den polske faktoren; den norske faktoren er pr 2024 på 11,9 gCO2e/kWh (kilde: NVE).
  
  Lokasjonsbasert metode gir et godt bilde av hvor klimabelastende elektrisiteten er i det området selskapet har aktivitet, og endringene fra år til år skyldes hovedsakelig variasjoner i produksjon av fornybar energi, fossil energi, kjernekraft og andre energikilder.

• Markedsbasert metode tar hensyn til inngåtte kraftavtaler og kjøp av opprinnelsesgarantier. Norge er tilknyttet det europeiske strømnettet, og det er mye utveksling av strøm på tvers av landegrensene. Som virksomhet eller privatperson kan man velge om man ønsker å kjøpe opprinnelsesgarantier for strømforbruket sitt. Slike garantier er en støtteordning for produsenter av fornybar strøm, og gjør at strømmen man har kjøpt er garantert fornybar strøm.

  Utslippsfaktorene henten typiske fra AIB/NVE og baseres på Europeisk residualmiks. Med markedsbasert metode beregnes utslipp fra strøm på to ulike måter. Dersom man har opprinnelsesgarantier så settes utslippsfaktoren for strømforbruket til 0 gCO2e/kWh, ettersom det ikke skjer noen direkte utslipp fra selve produksjonen av strøm siden denne er fornybar (Scope 2). Hvis man ikke kjøper opprinnelsesgarantier, tilsier denne metoden at man skal bruke en utslippsfaktor basert på strømmen som ikke er fornybart produsert (også kjent som “residualmiks”). Den norske faktoren for residualmiks ligger i 2024 på 535 gCO2e/kWh (kilde: NVE).

  Markedsbasert metode reflekterer dermed hvor stor andel fornybar energi som ikke er dokumentert gjennom kjøp av garantier. Restmiksen (residualmiksen) får høyere innslag av fossil energi når mer fornybar energi kjøpes opp og «tas ut» av miksen. Denne metoden viser ikke den fysiske kraften levert til bygget eller i et land, men gir et bilde av hvordan bedriftens innkjøpsvalg påvirker de rapporterte utslippene. 

Hvis man fører klimagassregnskap i henhold til GHG-protokollen ender man dermed opp med to ulike tall som kan være langt fra hverandre. Man skal rapportere begge to, men de skal ikke summeres. Når man rapporterer klimapåvirkningen sin er det vanlig å presentere et klimaregnskap basert på én av metodene og at man så skriver et avsnitt om hvordan utslippene ser ut beregnet med den andre metoden.

De to metodene har ulike motiver; den lokasjonsbaserte metoden oppmuntrer virksomheter til å legge sine fabrikker o.l. i land hvor strømmen produseres fornybart, og den markedsbaserte metoden oppmuntrer dem til å kjøpe opprinnelsesgarantier.

Hvordan rapporteres utslippene?

Energi fra forbrenning av biomasse (pellets, biodiesel osv)

Hvis dere mottar energi fra biomasse som blir forbrent hos en leverandør, skal utslippene av CH4 og N2O føres i Scope 2, mens CO2-utslippene klassifiseres som biogene utslipp og rapporteres separat fra selve klimaregnskapet (se https://ghgprotocol.org/scope_2_guidance, seksjon 6.12).

Fjernvarme

Fjernvarme er et energifleksibelt og vannbårent system som utnytter fornybar overskuddsenergi, gjerne fra lokale ressurser som for eksempel biobrensel, avfall og spillvarme fra industri. Dette sikrer gjenbruk av råstoff som ellers ville gått til spille, noe som blir viktig for å sikre overgangen til en mer sirkulær økonomi og reduksjon av klimagassutslipp. Bruk av fjernvarme avlaster også strømnettet og har over mange år bidratt til å fase ut fossil energibruk i bygg og industri.
(kilde: https://www.statkraft.no/var-virksomhet/fjernvarme/)

Vi anbefaler å bruke lokale utslippsfaktorer for fjernvarme der det er tilgjengelig. Denne lokale utslippsfaktoren vil være hensikstmissig å bruke både for lokasjonsbasert- og markedsbasert metode. Det finnes dessverre ikke en offentlig nasjonal utslippsfaktor for fjernvarme i Norge.
Fjernvarme blir som regel ikke sendt mellom store avstander, altså f.eks. mellom land og kontinent. Størrelsen på system varierer fra å dekke kun et par hus til å dekke hele byer (som Stockholm).

Det snakkes om opprinnelsesgarantier for fjernvarme, men foreløpig har ikke Norge implementert EUs Fornybardirektiv og følgelig har vi ikke opprinnelsesgarantier for fjernvarme enda. I land som derimot har implementert Fornybardirektiv II, som Sverige og Finland, finnes der opprinnelsesgarantier for fjernvarme. 

Energi fra egenprodusert fornybar strøm (f.eks. solceller på taket)

Når man produserer strøm selv, kan NVE utstede opprinnelsesgarantier for denne. Man kan så bruke disse opprinnelsesgarantiene for sin egen andel av dette strømforbruket for å bruke faktor 0 gCO2e/kWh for markedsbasert metode. Eventuelt resterende opprinnelsesgarantier (for reststrøm) kan selges i markedet. Merk; dette er reglene pr november 2020, det kan komme endringer i forbindelse med nytt fornybardirektiv.

For lokasjonsbasert metode for slik strøm finnes det ingen fasit, men Emisoft anbefaler å bruke en faktor på 0 gCO2e/kWh for utslippene for egenprodusert fornybar elektrisitet, ettersom det ikke brukes fossil forbrenning i selve produksjonen av strøm.

Kobling mot Scope 3

Nett-tap og utslipp forbundet med f.eks. bygging og drift av vannkraftanlegg faller inn under Scope 3 kategori 3: Utslipp relatert til energiproduksjon, og skal ikke rapporteres i Scope 2.

For noen av kategoriene i Scope 3 skal man også rapportere utslipp fra energi (f.eks. hvis selskapet rapporterer for franchiser eller bygg man har investert i). Her kan man velge om man ønsker å rapportere etter lokasjonsbasert eller markedsbasert metode, men bør oppgi valg av metode i rapporteringen sin (se https://ghgprotocol.org/scope_2_guidance, Appendix B).